Fordelene med Panasonic GZ2000

• Markedsledende svartfarge, Fenomenalt bilde, Virkelig bra lyd
• Utdatert fjernkontroll, Trist og utdatert grensesnitt, Uten HDMI 2.1

Panasonic GZ2000 (test av 65-tommer, også tilgjengelig i 55-tommer) ser nesten ut til å prøve å sette rekord i anonymitet og diskresjon. Helt til vi kjører i gang en film!

Anonym og utdatert

Hvis vi begynner med de negative aspektene, eller i det minste de kjedelige, har GZ2000 et veldig anonymt design. Selv om den absolutt ikke føles dårlig designet, hadde det vært fint om den hadde noe som skilte seg ut; det er tross alt en TV i den høyeste premiumklassen.

Det samme gjelder fjernkontrollen. Ut over et fargebytte fra svart til metallpolish er kontrollen tilnærmet identisk med den som ble sendt med samme produsents plasmaskjermer for godt over ti år siden (ja, plasma … husker du dem?). Det betyr mange knapper, rotete oppsett og rett og slett langt fra de enkle og riktig så fine kontrollene LG og spesielt Samsung har til mange av sine apparater.

Det samme kan egentlig sies om grensesnittet, som er Panasonics eget "My Home Screen 4.0", der navnet indikerer hvor interessant systemet er for øvrig. Vi får de vanligste appene for strømmetjenester, men absolutt ingenting ut over det. App-butikken er veldig kjedelig.

Kongelyd og flott bilde

Det ovennevnte er virkelig synd, blant annet i lys av prislappen, men kanskje hovedsakelig med tanke på hvordan GZ2000 presterer når det kommer til lyd og bilde.

OLED-panelet er spesialdesignet for GZ2000 og opprinnelig ment for profesjonell bruk. Rent praktisk betyr dette at vi blant annet får en betydelig høyere lysstyrke enn mange andre OLED-skjermer (900 nits). Dette er ellers et problem for OLED-skjermer, men her får vi lys på nivå med de beste LED- og QLED-skjermene.

Samtidig slår Panasonic alle andre OLED-skjermer ned i støvlene når det kommer til detaljer i svartfargen. Enten vi ser på en 4k-oppløst Blu-ray eller den betydelig lavere kvaliteten hos strømmetjenestene, har GZ2000 ingen problemer med å vise detaljer som andre produsenter sliter med.

Nettopp strømmetjenestene har sin egen "Netflix Calibrated mode", som faktisk frisker opp også slappere produksjoner fra nettjenestene. Også fargene holder seg veldig naturlige i alle situasjoner og krever nesten ingen manuell inngripen etter at vi har pakket ut TV-en.

Lyden bør også nevnes. Selve TV-en er utrolig tykk til å være OLED. Dette skyldes at Panasonic har klemt inn et 3.2-system med Dolby Atmos-støtte rett i skjermen. Det gir en flott lyd med overraskende god surround-følelse fra en TV og eliminerer egentlig behovet for en ekstra lydbjelke helt (hvis du sikter deg inn mot denne prisklassen, har du imidlertid sannsynligvis allerede et nokså bra system å koble til fra før).

Avhengig av situasjonen synes vi kanskje at dialog føles litt nedtonet i forhold til alt annet, men ikke slik at ødelegger resten av opplevelsen.

Panasonic GZ2000 viser ganske enkelt hvor skapet skal stå for de aller beste TV-apparatene akkurat nå. Prislappen ligger til og med litt utenfor det området vi normalt regner som premium-klassen av TV-apparater, men det viser seg også i bildet. Dessverre gjenspeiles ikke dette i arbeidet ut over selve bildet og lyden.