Guide til USB-standarder

Blir du forvirret av USB? Vi forstår deg godt. USB – som står for Universal Serial Bus – er en standard for "en rask seriell databuss" utviklet av flere av de største aktørene i telekom- og PC-bransjen. USB brukes til dataoverføring (med for eksempel USB-kabler eller USB-pinner) eller lading av elektroniske produkter. Og så langt er nok de fleste med på notene. Det er nå det blir litt vanskeligere.

For å gjøre det hele litt mer oversiktlig deler vi guiden vår i to forskjellige deler: En med de forskjellige versjonene av standarden og en med de fysiske kontaktene.

La oss begynne med versjonene:

Det kan kanskje føles som om USB har eksistert i uminnelige tider, men hvis du har en gammel datamaskin på loftet som ble laget før 1996 (og til og med litt senere enn det), er sjansen faktisk ganske stor for at du ikke finner noen USB-tilkobling på den. På den tiden ble en blanding av forskjellige grensesnitt og standarder brukt, noen ganger fullstendig proprietære løsninger. At det var behov for en eller annen type bred standard, var med andre ord en underdrivelse. Det var verre før, ganske enkelt.

USB 1.0

I 1996 så USB 1.0-standarden dagens lys. På den tiden het det ikke USB 1.0, men bare USB, kort og godt. Overføringshastigheten var på forsiktig sagt moderate 1,5 Mbit per sekund. Det viktigste bruksområdet var da å koble til eksterne enheter med små båndbreddekrav, for eksempel tastaturer eller mus.

USB 1.1

Etter 2 år ble imidlertid en ny variant lansert kalt USB Full Speed – eller USB 1.1 – som muliggjorde hastigheter på 12 Mbit per sekund. Et stort skritt fremover, men fortsatt veldig tregt etter dagens standarder.

USB 2.0

Det var ikke før årtusenskiftet at en USB-standard ble introdusert som for alvor kunne utfordre konkurrenten Firewire. USB 2.0 hevet virkelig standarden – til 480 Mbit per sekund. Dette var en standard som dessuten var bakoverkompatibel med produkter som støttet USB 1.1, selv om man da selvfølgelig måtte nøye seg med USB 1.1-begrensningen i hastighet.

USB 3.0

I 2008 ble en ny standard kalt USB 3.0 godkjent. Denne hadde en overføringshastighet på så mye som 5 Gbit per sekund. En annen nyhet var at dataoverføring kunne foregå i to retninger parallelt, noe som selvfølgelig betydde en solid forbedring. USB 2.0-enheter kan brukes med USB 3.0-enheter, men er begrenset til hastigheten som USB 2.0 tilbyr.

En annen fordel med USB 3.0 er at standarden muliggjør levering av mer strøm til tilkoblet utstyr, noe som blant annet betyr at mer energikrevende produkter kan forsynes med strøm via USB, uten behov for en ekstra strømadapter.

USB 3.0 støtter også optisk dataoverføring.

Her kan vi benytte anledningen til å nevne begrepet USB-PD, eller Power Delivery som forkortelsen står for. Hvis du skal hurtiglade en telefon med en strømbank eller trenger en strømadapter for å drive en bærbar datamaskin, er det dette begrepet som er interessant. Det er rett og slett dette som er støtte for en høyere strømstyrke og er vanligvis angitt som "USB-PD 45W" eller hvilken watt-effekt (opptil 100 W) enheten støtter.

USB 3.2

I 2013 kom en ny versjon som først ble kalt USB 3.1, men som senere endret navn til USB 3.2. Her fikk man overføringshastigheter på opptil 10 Gbit per sekund, altså en dobling sammenlignet med forrige versjon.

USB 4

Nå har vi kommet fram til i dag, og vi står faktisk overfor nok et stort skifte. De første elektronikkproduktene med USB 4 forventes å bli utgitt i slutten av 2020. USB 4 krever at produktene er utstyrt med den nye kontakttypen USB-C (mer om den nedenfor), og tilbyr da en overføringshastighet på så mye som 40 Gbit per sekund.

La oss nå se nærmere på den fysiske USB-kontakten.

USB-A

Dette er selve prototypen på en USB-kontakt for de fleste av oss. Et plastdeksel som omslutter en rektangulær kontakt som bare kan plasseres på én måte (man tar jo nesten alltid feil). En interessant ting du kanskje ikke har tenkt på, er at det ikke finnes kabler med USB-A i begge ender. Hvorfor? Rett og slett fordi det ikke er spesielt anvendbart. Skulle man koblet to datamaskiner med USB-A til hverandre på den måten, ville det teoretisk forårsaket skader på dem begge.

USB-B

Den litt mer firkantede USB-kontakten som ofte finnes i den andre enden av en kabel, for eksempel for tilkobling av en ekstern harddisk eller skriver til en datamaskin. Over tid har denne kontakten blitt stadig mer uvanlig, ettersom andre typer forbindelser har blitt mer populære.

Mini-USB og Micro-USB

En litt eldre mobiltelefon, et digitalt kamera, et par hodetelefoner eller en mediespiller har vanligvis enten en Mini-USB-tilkobling eller en Micro-USB-kontakt. Disse litt mindre kontaktene kan være vanskelig å skille fra hverandre hvis du ikke ser veldig nøye. Hvilken type kontakt det er snakk om, avhenger blant annet av hvor gammel den aktuelle enheten er. Micro-USB har vært den mest populære av disse to kontaktene i flere år og brukes ofte med for eksempel smarttelefoner og hodetelefoner.

Mini- og Micro-USB kommer i to varianter, kalt Micro-A og Micro-B, samt Mini-A og Mini-B.

USB-C

Velkommen til nåtiden. USB-C har forandret det meste som var mindre bra med den eldre kontakten. Den er liten og fleksibel, og kan kobles med begge sider opp (eller ned, alt ettersom). USB-C kan dessuten brukes til å koble to enheter til hverandre med samme type kontakt i begge ender av ledningen.
USB-C er også et krav for å kunne bruke den nye standarden USB 4 (se ovenfor), som tilbyr svært høye overføringshastigheter.

USB-C kan også brukes som et grensesnitt for Thunderbolt. Dette er en standard for veldig rask dataoverføring, vanligvis for å skyve et bilde fra en datamaskin over til en skjerm, men det må da fremgå av spesifikasjonene at dette støttes. Det er derfor ikke slik at en USB-C-port nødvendigvis betyr at det finnes støtte for Thunderbolt.

USB-C brukes av stadig flere produsenter og kommer til slutt å erstatte de eldre kontaktene helt. Men utrullingen går ikke veldig raskt, og de som kjøper en moderne datamaskin med bare USB-C-porter i dag, kan godt havne i en situasjon der man må kjøpe adaptere og dongler i tillegg for å kunne bruke eldre tilbehør.